Bibelsk fikengryte

eller "Hvordan bli full og mett samtidig".

Hjemme hos foreldrene til Inga har de en oppskriftsbok som heter "oppskrifter fra bibelsk tid" eller noe i den dur. Uansett, det er snakk om oppskrifter på ting man åt i Midtøsten for ca. 2000 år siden og mer. I denne kokeboka finnes det en innertier av en rett som vi bruker å spise i førjulstida. I år var førjulsstria litt for stressa til at vi rakk å spise middag hjemme noen gang, men det er ingen grunn til å avblåse fikengryta. Den passer like godt når man kommer kald inn fra en skitur i januar.

Sånn skal den altså se ut når den er ferdig. Ingrediensene er ganske enkle: tørka fiken, en flaske rødvin, honning, kanel, fløte og sukker.

Først skjærer man endene av 15-20 fiken og har dem (fiknene altså, ikke fikenendene...) i en kasserolle - ikke av aluminium, rødvin er surt og aluminiumspartikler er et dårlig krydder.


I gryta har man like deler vann og vin - her brukte vi 0,4 L vann og 0,4 vin.

Retten skal nå krydres med tre svære teskjeer honning...


...og litt kanelstang.


La så det hele stå og putre på svak varme (evt. bare dampe) i en time eller mer. Om du klarer å bli full av denne retten er det forsåvidt ikke mens du spiser den, men nå - vindampen er ganske heavy. Etter tre kvarter burde du kanskje dekke til med lokk, sånn at ikke all fuktigheten slipper unna.

Mens det står og damper kan man f.eks. ta et slag Carcassonne...


...og gjøre kål på resten av rødvinen.


Når retten er serveringsklar, kan man piske sammen litt krem.



Fikenene serveres i ei skål sammen med vin/honning-sausen. Toppes med krem, et dryss med kanel og kanskje litt sitronmelisse.

Mysigt! Melkebasert svakvin fra 1700-tallet

Her om dagen fikk jeg vite om en drikk som var såpass underlig at jeg var helt nødt til å prøve å lage den, bare for å finne ut hvordan noe sånt kan finne på å smake.

Vinmyse ("wine whey" eller "sack whey") var ifølge Wikipedia en pop drikk på 1700-tallets kroer og barer. Drikken kunne lages på ulike måter - den kunne krydres på forskjellig vis, og ha ulike promillegrader. Her er oppskrifta jeg fant:

"Put a pint of skimmed milk, and half a pint of white wine into a bason [beholder], let it stand a few minutes, then pour over it a pint of boiling water, let it stand a little, and the curd [ostemassen] will gather in a lump, and settle to the bottom, then pour your whey [mysen] into a China bowl, and put in a lump of sugar, a sprig of balm [sitronmelisse], or a slice of lemon" (Wikipedia: Whey, kildet til Raffald, Elizabeth (1782): The Experienced English Housekeeper).

Ok, here goes...

Tro til oppskrifta helte jeg 0,6 L lettmelk og 0,6 L hvitvin i en bolle, lot det stå litt og tilføyde 0,6 L kokende vann.

Da fikk heksebrygget følgende apetittelige utseende, noe som fikk meg til å lure på om dette egentlig var et slags formula for å mane fram en shoggoth:

"a terrible, indescribable thing... a shapeless congeries of protoplasmic bubbles..." Joda, ser riktig ut så langt.

På dette tidspunktet var det en slags trøst å vite at endeproduktet i alle fall ikke kunne komme til å smake verre enn polets billigste tyske hvitvin, som er hva jeg hadde kjøpt inn for dette formålet. Noen skiver lime gjorde forsåvidt underverker her, dvs. den fikk vinen til å smake av lime i stedet for av seg sjølv.

Ser kanskje ikke så verst ut? Bilder kan lyve...

Ostemassen sank ikke til bunns som det stod i oppskrifta, men jeg satsa på at dette ikke var så kritisk. Jeg tok av det grøvste av massen med øse, og silte til slutt alt sammen gjennom et klede.

Deretter krydra jeg den nå rene mysen med generøse mengder sitronmelisse, et par skjeer demerara-sukker og noen skiver lime (i stedet for sitron) - og satte det hele til kjøling.

Så var spørsmålet: hva gjør man med ostemassen? Det ble jo ikke rare greiene, men kaste det kan man jo ikke. Kanskje man skulle prøve å lage sin egen kremost?

Jeg moste massen så jevn som mulig med en potetmoser og nevene, hadde i en dæsj kremfløte og smakte til med salt. Så knadde jeg den til den hadde riktig konsistens.

Hva ble så resultatet av dette lille eksperimentet?

Tro det eller ei, men vinmyse er faktisk en ganske god leskedrik. Først og framst er den imidlertid overraskende mild på smak. Jeg hadde forventa å sitte igjen med en halvt udrikkelig brunost-vin, men endte opp med en slags frisk vin-limonade - med en svært spesiell og litt vanskelig beskrivbar "feit" kvalitet. Men smøreosten var egentlig mer spennende: skjønt den ble hakket litt for salt i åpninga, fikk den en god og fruktig vin-ettersmak.

Konklusjon: Osten skal lages om igjen i større kvanta, men med bittelitt mindre salt (brukte to små teskjeer, og det var akkurat litt for mye). Vinmyse skal også prøves igjen, men neste gang skal jeg krydre den litt mer sprekt - med f.eks. honning eller kanel.

Skål!

OPPDATERING: Etter to dagers lagring under lokk i kjøleskap var vinmysen blitt bedre på smak - den hadde tatt mer preg av "krydderet" - og osten hadde fått både mindre saltsmak og mer vinsmak. Det fungerer forøvrig også fint å blande honning og lime i vinmysen; i stedet for sukker, lime og sitronmelisse. Jeg ser forøvrig først nå at jeg har lest feil: originaloppskrifta har en del myse, en del kokende vann og en halv del vin. Imidlertid var produktet såpass bra at jeg tror jeg holder meg til framgangsmåten brukt her.